Klosteret på munkholmen frem til 1537

(Rekonstrusjonstegning: Arne Berg).
(Rekonstrusjonstegning: Arne Berg).

Betegnelsen Munkholmen brukes først fra 1600-tallet, – i middelalderen var navnet på klosteret Holm eller Nidarholm. De islandske sagaene forteller det ble grunnlagt omkring år 1100 av Sigurd Ullstreng fra Viggja i Børsa. Han var kongens lendemann og en meget velstående person. En engelsk kilde nevner at klosteret skal ha blitt grunnlagt allerede tidlig på 1000-tallet, men det er mye som tyder på at dette ikke kan være riktig.
Før klosteret ble bygget på holmen, var den rettersted. Der ute hadde Olav Tryggvason latt hodene til Håkon Jarl og trellen Kark bli satt på nidstang.
Nidarholm munkekloster tilhørte benediktinerordenen

Omtrent slik kan Nidarholm kloster ha sett ut en gang på 1100-tallet. Det lå i ly av den bergknausen hvor det store tårnet ble bygget.
og ordensreglene ga nøye anvisninger om hvordan klosterlivet skulle deles mellom bønn og arbeid. Man har gjerne karakterisert denne ordenen som en «kulturbærer».
Gjennom at det var vanlig å testamentere og gi gaver til klostrene, ble Nidarholm etter hvert eier til over 200 gårder rundt Trondheimsfjorden. Inntektene fra disse la selvfølgelig et solid økonomisk grunnlag for Nidarholm. Men klosteret var ikke bare jordeier, det drev også mølle ved Ilabekken og det var rederi og drev også handel på England med egen båt.
Nidarholm kloster lå meget strategisk til, det skulle historien vise mange ganger. I borgerkrigens dager hører vi om klosteret flere ganger, bl.a. fortelles det at Erling Skakkes og Kong Magnus flåte i 1179 ankret opp ved Nidarholm i dagene før slaget på Kalvskinnet.
Klosteret brente tre ganger i løpet av middelalderen, siste gang i 1531, altså bare noen år før reformasjonen. Det en gang så mektige klosteret var faktisk den siste katolske skanse i Norge og falt i april 1537 da erkebiskop Olav Engelbrektson måtte flykte fra landet.
Etter reformasjonen forfalt klosterbygningene og på 1600-tallet forsvant de helt da Munkholmen ble befestet.

Inntil 1960-årene visste man ikke hvordan klosteret på Nidarholm hadde sett ut. Men i løpet av de siste 20 år er flere deler av klosteret kommet fram ved arkeologiske undersøkelser: I 1970 ble kapittelsalen avdekket i området bak kommandantboligen (den nåværende restauranten). Det var et fint hellegulv fra den bygningen der munkene holdt sine møter, enten det nå gjaldt styringen av klosteret eller mer åndelige spørsmål.

 

Klosterkirken, som var viet til St. Laurentius, ble funnet i 1989 i området bak Falkenskioldsmessen. Selv om det bare var en liten del av koret som kom fram, var akkurat dette nok til å skjønne hvordan hele klosteret kan ha sett ut i middelalderen.

Betegnelsen Munkholmen brukes først fra 1600-tallet, – i middelalderen var navnet på klosteret Holm eller Nidarholm. De islandske sagaene forteller det ble grunnlagt omkring år 1100 av Sigurd Ullstreng fra Viggja i Børsa. Han var kongens lendemann og en meget velstående person. En engelsk kilde nevner at klosteret skal ha blitt grunnlagt allerede tidlig på 1000-tallet, men det er mye som tyder på at dette ikke kan være riktig.
Før klosteret ble bygget på holmen, var den rettersted. Der ute hadde Olav Tryggvason latt hodene til Håkon Jarl og trellen Kark bli satt på nidstang.
Nidarholm munkekloster tilhørte benediktinerordenen.

Omtrent slik kan Nidarholm kloster ha sett ut en gang på 1100-tallet. Det lå i ly av den bergknausen hvor det store tårnet ble bygget.
og ordensreglene ga nøye anvisninger om hvordan klosterlivet skulle deles mellom bønn og arbeid. Man har gjerne karakterisert denne ordenen som en «kulturbærer».
Gjennom at det var vanlig å testamentere og gi gaver til klostrene, ble Nidarholm etter hvert eier til over 200 gårder rundt Trondheimsfjorden. Inntektene fra disse la selvfølgelig et solid økonomisk grunnlag for Nidarholm. Men klosteret var ikke bare jordeier, det drev også mølle ved Ilabekken og det var rederi og drev også handel på England med egen båt.
Nidarholm kloster lå meget strategisk til, det skulle historien vise mange ganger. I borgerkrigens dager hører vi om klosteret flere ganger, bl.a. fortelles det at Erling Skakkes og Kong Magnus flåte i 1179 ankret opp ved Nidarholm i dagene før slaget på Kalvskinnet.
Klosteret brente tre ganger i løpet av middelalderen, siste gang i 1531, altså bare noen år før reformasjonen. Det en gang så mektige klosteret var faktisk den siste katolske skanse i Norge og falt i april 1537 da erkebiskop Olav Engelbrektson måtte flykte fra landet.
Etter reformasjonen forfalt klosterbygningene og på 1600-tallet forsvant de helt da Munkholmen ble befestet.

Inntil 1960-årene visste man ikke hvordan klosteret på Nidarholm hadde sett ut. Men i løpet av de siste 20 år er flere deler av klosteret kommet fram ved arkeologiske undersøkelser: I 1970 ble kapittelsalen avdekket i området bak kommandantboligen (den nåværende restauranten). Det var et fint hellegulv fra den bygningen der munkene holdt sine møter, enten det nå gjaldt styringen av klosteret eller mer åndelige spørsmål.

Klikk for større bilde

Klosterkirken, som var viet til St. Laurentius, ble funnet i 1989 i området bak Falkenskioldsmessen. Selv om det bare var en liten del av koret som kom fram, var akkurat dette nok til å skjønne hvordan hele klosteret kan ha sett ut i middelalderen.


Første festningsperiode 1537 – 1814

 Det stjerneformede festnings-anlegget slik det var ferdig utbygd først på 1700-tallet. (Rekonstruksjonstekgning: Arne Berg).
Det stjerneformede festnings-anlegget slik det var ferdig utbygd først på 1700-tallet. (Rekonstruksjonstekgning: Arne Berg).

De første 120 år etter reformasjonen lå Munkholmen for fefot og var slåttemark for byfogden i Trondheim.
Kort etter Kalmarkrigen 1611-13 hadde de militære ledere i landet tatt opp tanken om et moderne forsvarsverk som kunne verne byen mot angrep så vel fra sjøsiden som fra landsiden.
Da Trondheim i 1658 ble beleiret og okkupert av svenskene viste det seg at byens gamle forsvarsverker så langt fra var tilstrekkelige. Allerede året før hadde øverstbefalende for den norske hær, Peder Wibe funnet at Munkholmen var et passende sted for et festningsanlegg. Det ble imidlertid svenskene som under sin okkupasjon gjorde alvor av å befeste holmen med et provisorisk kanonbatteri.
Etter at Munkholmen var tatt tilbake av dansk-norske styrker, startet arbeidene med å reise et permanent festningsanlegg i mai 1659. Til å begynne med
ble det bygget en enkel forsvarsmur ved hjelp av stein fra klosterruinene, og med forsvarsverker i treverk over. Sommeren 1661 var første byggeperiode på anlegget fullført, med 18 kanoner på plass. Da var også den første kommandantboligen bygget.
En neste byggeperiode startet 10 år senere, i 1671, bl.a. fordi deler av det første anlegget da var rast sammen. Nå ble også byggingen av det store sentraltårnet påbegynt. Indre tårn sto på det nærmeste ferdig da arbeidene stanset opp i 1674 etter 3 års intens bygge-virksomhet.
Arbeidene fortsatte i 1680-årenes første del, bl.a. under ledelse av generalmajor Johan Caspar von Cicignon. De gamle yttermurene ble revet og erstattet av vesentlig mer solide murer med fremstikkende bastioner – begynnelsen på det stjerneformede festningsanlegg som senere skulle utvikle seg. Festningen var nå utstyrt med 35 moderne kanoner. Nok en byggeperiode ble gjennomført i slutten av 1680-årene. Yttermurene ble videre utbygd og det ble for tredje gang bygget ny kommandantbolig, denne gang i mur. Det er, med et senere tilbygg, den vaktbygningen som i dag henger sammen med tårnets mur. 26. august 1690 ble festningen inspisert av general Johan Vibe og innviet. Kort etter, i 1695, ble nåværende kommandantbolig reist.
I løpet av årene fram til 1707 ble det aller meste av ytterverkene ferdig utbygd, slik at «stjernefestningen» nå dekket det meste av holmen, med sine spisse bastioner pekende i alle retninger.
Allerede i 1680 var det blitt innredet oppholdsrom i tårnet i forbindelse med at Munkholmen skulle fungere som statsfengsel. Den mest kjente statsfangen på Munkholmen var den danske statsmannen Peder Schumacher Grifenfeld (1635-1699) som var fange på Munkholmen 1676 98. En annen kjent fange Gerard Falkenskiold som satt her 1772 –77. Falkenskioldmessen bak kommandantboligen har navn etter generalen.
Munkholmen var statsfengsel i nærmere 170 år, frem til 1850.


Festningen etter 1814

Sjøfestningen med den polygonale grunnplanen ferdig utbygd, omkring 1850. (Rekonstruksjonstegning: Arne Berg.)
Sjøfestningen med den polygonale grunnplanen ferdig utbygd, omkring 1850. (Rekonstruksjonstegning: Arne Berg.)

Året 1814. Napoleonskrigene hadde satt dype spor etter seg i Europa. Danmark/Norge hadde vært på Napoleons side og båret sin del av byrdene. Munkholmen festning, var i likhet med andre militære anlegg satt i krigsberedskap.
Krigen ute i Europa hadde imidlertid vist at den gamle stjerneformige bastionssystem hadde utspilt sin rolle. Ny strategi og utvikling av lagtrekkende og kraftig skyts gjorde de gamle festninger avleggs og det nyprøysiske eller det polygonale festningssystem ble så innført i festningsarkitekturen.
I 1816 ble alle festningsverkene i Trøndelag nedlagt med unntakelse av Munkholmen hvor så smått planen om en full modernisering til det nye fortifikasjonssystem var kommet i gang noen år tidligere. Den del av den gamle ringmuren som vendte ut mot innseilingen til Trondheim var bl.a. fjernet for å gi plass til kanonbatterier direkte på bakken. Men først i 1825 tillot bevilgningene
større ombygningsarbeider. Litt etter litt forsvant de gamle elegante spissvinklede bastionene, og Munkholmen fikk det utseende den har i dag. Omkring 1850 da arbeidene endelig var ferdige var festningen helt forandret.
Sidene i festningens polygonale grunnplan – de lave gråsteinsmurene med innebygde kassematter og voller opptil 8-10 meter tykke – vitner om den krigstekniske utvikling som hadde funnet sted. Sentraltårnet var også satt i stand, bl.a. med nytt kruttkammer. Det vekker ennå i dag beundring for sin dristige hvelvkonstruksjon. Griffenfelds celle og de andre gamle fangerommene i tårnet forsvant med ombygningen, og av ringmuren sto mindre en halvparten igjen.
Festningen hadde nå en bestykning på 60 kanoner og ga plass til en besetning på 500 mann.
Selv om Munkholmen i ufredstider hadde stor betydning for landets forsvar kom festningen praktisk talt aldri i kamp. Den lå der som et forsvar mot landets fiender og var en av Nordens sterkeste festninger.
I 1893 ble Munkholmen nedlagt som festning og kom etter hvert mer og mer til å spille en betydelig rolle som et yndet utfartssted for Trondheims befolkning.
Under okkupasjonen 1940-45 anla tyskerne 6 luftskytsstillinger på Munkholmen bl.a. som forsvar av den gigantiske ubåtbasen Dora i Trondheim. Rester av disse anleggene er bevart som krigsminner.